Torbjørnskjær er et fantastisk skue der det står alene på skjæret med samme navn. Fra fyret er det 360 graders rundskue med havets horisont. Det er ekstremt værhardt her ute, og vanskelig å legge trygt til med båt. I tillegg er landingene her kraftig forfalt. På grunn av de dårlige og farlige landingene her, var helikoptertransport (de siste årene da fyret var bemannet) det som ble benyttet når det var vaktskifte for fyrvokterne. 

Torbjømskjær fyr ble tent i 1872 og har vært bemannet og i bruk inntil det ble automatisert og avfolket i 1990. Fyret er i dag fredet av Riksantikvaren. Fyret lider dessverre under sterkt forfall. Her har "tidens tann og råte" fått rådet kraftig de siste årene. På grunn av den vanskelige tilgjengeligheten er det ikke lett å få i stand noen bruk- og vedlikeholdsavtale slik man for eksempel har fått til med Struten fyr.

Allerede i 1697 ble det første kullblusset tent på Store Ferder, men det drøyde helt til1803 før det første sjømerket ble satt opp på Torbjømskjær. Først i 1872 ble fyret på Torbjømskjær tent. Fyret skulle være bemannet, og ved folketellingen i 1900 bodde det to familier på fyret - i alt 11 personer. Torbjømskjær ligger meget værthardt til og det kunne gå uker mellom hver gang man fikk forsyninger fra land. En vinter var det et slikt uvær at det ble liggende igjen sild(!) i fyrlykta etter sjøens heijinger. Det fortelles også om en julaften da vinduene i bolighuset blåste inn og familien måtte søke tilflukt i kjelleren. Elementenes heijinger kunne altså være en ganske stor påkjenning på folket som var der ute, ofte med mange uker uten å se eller høre noe fra omverdenen. På 1930-tallet ble det imidlertid posthenting en gang i uka så sant været tillot det. Det ble også installert radiotelefon og kjøpt inn en radio.